2023
0 kommentarer 
VERDEN STYRES AV SPLITTING SIDEN 2020. HOLD LYSET.
Vær bevisst på skadelige forsvarsmønster i den kollektive ubevisstheten.
Nymåne & solar eklipse den 14.10.2023
Splitting – En forsvarsmekanisme.
Istedenfor å forholde seg til seg selv og andre mennesker på en nyansert måte og akseptere vår alles tendens til å ha både gode og dårlige sider, spalter man ofte opp sine oppfattelser i et svart -hvitt perspektiv.
Dette gjør man som en forsvarsmekanisme slik at ens oppfattelse av en situasjon skal «rime», virke rasjonell og man slipper å forholde seg til motstridende følelser i gitte situasjoner. Man vil finne en krok å henge ting på. Dette betyr ofte at man tolker ting som enten utelukkende «gode», eller utelukkende «onde».
Forsvarsmekanismer vil tidvis forvrenge virkeligheten for å skåne oss for ubehagelige følelser. De skaper en indre splittelse som vi uttrykker til omgivelsene. Forsvarsmekanismer hjelper derfor egoet i å beholde en falsk psykisk balanse.
Disse mekanismene har oppstått idet vi har gått igjennom traumer som vi ikke har bearbeidet skikkelig og som ligger og ulmer i ubevisstheten og styrer oss derfra.
Forsvarsmekanismer er slik sett roten til splittelse, både i oss selve og i relasjoner til andre, men også i relasjon til samfunnet og verden vi lever i. Vi grupperer mennesker som bra eller dårlige etter nasjon, etnisitet, religion, sosial status, helse, økonomi, interesser, utdannelse, meninger osv.
Når vi møter på følelser og tanker i oss selve som er angstprovoserende, vil forsvaret tre inn å sørge for at vi ikke overveldes av følelser som ligger over terskelen for hva vi makter å ta innover oss.
Innen forsvarsmekanismer finner vi fenomener som fortrenging, intellektualisering, rasjonalisering, projeksjon og mange av årsakene til at mennesker kommer i konflikt med hverandre.
Istedenfor å forholde seg til seg selv og andre mennesker i flere nyanser, altså vår tendens til å bebo både gode og dårlige sider, spalter man opp sin oppfattelse slik at ens virkelighet ikke besudles med motstridende følelser og krefter. Man definerer ting fra et svart-hvitt perspektiv bare for å ha tatt stilling og føle en klarhet. Vi søker etter å identifisere oss selve i en av to kategorier, der vi ønsker å tilhøre den kategorien vi har identifisert som «best».
Hvis man kjenner en følelse av irritasjon i seg selv, men ikke makter å se seg selv som et mulig opphav til følelsen av irritasjon, spalter man opp virkeligheten ved å plassere en ubehagelig følelse på andre (projeksjon). Vi skaper en verden der det er oss og de som er enige med oss på den ene siden, og vi skaper ofte en illusjon av en fiende på den andre siden. I virkeligheten handler det oftest om at begge parter er mer like enn man vil erkjenne.
Hvordan kan vi bryte en negativ spiral med splitting og dermed tillate oss å forlate den indre og ytre krigssonen?
Splitting begynner inni hver og en av oss, men den manifesterer seg på utsiden og den farger livene våre både på mikro og makronivå.
Hva vi tenker og tror om andre mennesker har større innflytelse på verden enn vi kan tro. Våre tanker og ord skaper ringvirkninger utenfor vår oppfattede rekkevidde. Når vi uttrykker og kommuniserer (med og uten ord) våre tanker ut i verden, skaper det bølger av energi og informasjon som spres ut i verden via andre mennesker og situasjoner.
«Ta den ring og la den vandre, fra den ene til den andre. Ringen er skjult, den sees ei. Nettopp nå er ringen hos deg….»
Det er farlig enkelt å inspirere andre mennesker til ekstreme meninger og handlinger som vi ikke lenger har kontroll over. Dette kan kalles sommerfugleffekten. «Klappingen av en sommerfugls vinger kan forårsake en orkan i den andre delen av verden.»
Sommerfugleffekten betegner den store sensitiviteten for små endringer i startbetingelsene som kan forårsake store variasjoner i systemets oppførsel på lang sikt. Dette er essensen av kaosteori. Verden følger ikke et forutsigbart mønster. Enten vi liker det eller ikke, er kaos en del av våre liv. Det er små rom hvor endring oppstår, og det er umulig å forutsi effekten av visse hendelser.
Ta det med ro, ingenting er under kontroll.
Den store splittelse som fra 2020 (covid) fritt uttrykkes uten filter på sosiale medier, skaper fundamentalisme, fascisme og ja….i sluttenden mer krig og død. Vi er alle ansvarlige for hva vi sender ut i eteren. Vi er alle en del av den verden som vokser fram. Alt er i bevegelse.
Hver og en kan stille seg selv et spørsmål: Hva er min endelige intensjon med min tilstedeværelse på SOME?
Det snakkes mye om å være våken og bevisst, men er vi våkne og bevisste nok for å se og forstå ringvirkningene av de verbale kamper/kriger som vi deltar i?
Uttrykksfrihet innebærer blant annet at vi ikke kan bli satt i fengsel eller blir drept for våre meninger. Det er fint at vi har en slik frihet, men hva slags seier innebærer det for menneskeheten og en selv, hvis våre nyfødte overbevisninger framprovoserer enda mere splittelse, hat og vrangforestillinger i verden?
Bør vi ikke tenke oss litt om før vi spyr ut gloser offentlig om hvem vi heier på i saker som vi for to dager siden kanskje aldri hadde reflektert over?
Vi er utrolig snare til å bytte flagg på profilbilder og promotere våre standpunkt som om terror og krig var en sportsgren. Liv og død er ingen konkurranse.
Hva om vi ikke var så raske med å dømme og heller sto samlet med menneskeheten i situasjoner som er en direkte konsekvens av splittelse? Det jeg vil fram til er at det å uttrykke sin indre splittelse avler mer splittelse. Hat avler hat. Vold avler vold. Krig avler mer krig. Dette er alle sider av samme sak.
Hvordan kan vi jobbe med våre egne forsvarsmekanismer i en tid som rystes av ubeskrivelig og hjerteskjærende mye hat og sinne?
Jo vi kan jobbe bevisst med våre ubearbeidede traumer.
Det er en komplisert prosess, men det er mulig å lære å akseptere og integrere sine vonde opplevelser i bevisstheten om hvem man er og hva som styrer en, selv om den urett som har skjedd oss aldri kan rettes opp. Slik kan vi finne en indre fred, som gjør at vi ikke lenger styres av forsvarsmekanismer i vår ubevissthet.
Vårt indre barn har mye å lære oss om våre forsvarsmekanismer. Bli kjent med ditt indre barn igjen. Ta vare på dette barnet. Det har savnet deg lenge nok.
Prøv å være ok med at du ikke vet alt og vokt dine ord i uforutsigbare tider.
Prøv å være ok med at noen situasjoner framkaller ubehagelige følelser i deg, uten at du trenger å rasjonalisere, kategorisere og forhåndsdømme.
Behovet for å så fort som mulig uttrykke et standpunkt og hevde seg verbalt, stammer fra våre egne forsvarsmekanismer, fordi vi ikke klarer å ta innover oss det som skjer. Dette handler om å bli bevisst på sine egne følelser, prosesser og forsvarsmekanismer.
For hvordan SKAL vi kunne ta innover oss alt det forferdelige som rammer våre egne (menneskeheten)? Hvordan skal vi klare å forholde oss til at noens barn blir slaktet til ære for religion og etnisitet?
Det er uforståelig for en empat å forstå.
Det er helt naturlig at vi reagerer med våre egne forsvarsmekanismer når vi forestiller oss at det er våre egne barn som blir angrepet. Det er naturlig at vi reagerer med splittelse, hat, sinne, fornektelse…..
MEN det hjelper nok dessverre ikke for å oppnå mer fred. Vi må nok bort fra den svart- hvite dualismen.
Hvis vi vil forebygge folkemord og jobbe for fred, må vi velge fred med oss selve og andre mennesker først, her og nå der vi er.
Vi må begynne med oss selve og siden la kraften av våre intensjoner om fred strømme som bølger ut i eteren og skape ringvirkninger i den kollektive bevisstheten. Vi må velge å tenke med følelser og hjertet og ikke regulere våre følelser utfra reptilhjernen.
Vi må møte oss selve idet vi fordøyer de fryktelige nyhetene som når oss. Vi må tillate oss å sørge det utenkelige, for dette er et fryktelig kapittel i menneskehetens historie. Men vi må sørge i ærlighet og fred, og ikke tillate oss å bli dratt inn i den "demoniske" agendaen med splittelse og sinne.
Det er greit å kjenne på avmakt, men vi må ikke blåse ut våre egne lys. Nå er det viktig å bære lyset med oss i hjertet og lyse opp for andre.
Sommerfugleffekten. «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.» Udødelige ord av Arnulf Øverland. Terror og krig hos noen mennesker rammer oss alle. Når et menneske lider, så lider vi alle. Vi er alle ett, men vi glemmer det så lett.
Hvis vi kan godta smerten vi føler på i møte med urett og sitte i ro en stund med den frykten som avmakten vekker i oss, kan vi begynne å ta valg med en sterkere intensjon om fred, istedetfor å angripe de som trigger oss i jakten på vår indre fred.
Hvis vi kan dykke inn i kjernen av våre egne vanskelige følelser og være modige og villige til å møte våre egne "demoner" i underjorden (som Inanna under mørkemånen), kan vi reise oss igjen som fuglen Phenix og bli sterkere i prosessen.
Vi kan ta bevisste valg som sprer lys, fred og kjærlighet foran det å gå inn i verbale kamper om hvem som har rett og feil (splittelse). Vi kan velge å ta skrittet bort fra den splittelse, sinne og hat som har ført menneskeheten hit i dag. FRED BEGYNNER MED DEG OG MEG. Sommerfugleffekten.
Lyset overvinner alltid mørket. En liten solstråle kan lyse opp i det mørkeste rom. Et slikt lys kan vi alle være i en fredelig kamp mot de krigerske kreftene i dag, som allerede styres av forsvarsmekanismer som splittelse, sinne og hat.
«There is a crack, a crack in everything. That’s how the light gets in.» (Leonard Cohen)
Dette er aktuelt for alle mennesker, også politikere og statsledere. Det må være selve målet å nå til toppen i samfunnet med en intensjon av fred.
Vi må si nei til å være hatets lakeier og være bevisste på hvilke energier vi dras med i.
La dine ord bære fakkelen for fred. Hold lyset høyt mens du vader igjennom smerten og vit at ditt lys gjør en forskjell. Den fredelige krigeren kommer uten våpen.
Copyright Vigdis
Tidspress og forventninger på kvinner 2023
Det er i dag et stigma knyttet til det å være hjemme med barna og sørge for husarbeidet. Det å «bare» være hjemme med barn, kan være noe hjemmeværende skammer seg over å fortelle. Men alle som har oppdratt barn, vet at det ikke er lett.
Problemet ved likestilling og kvinnefrigjøring er at kvinnene i sin «frigjøring» har prøvd å etterligne menn. Dette har ført til at kvinner i dag har mer å gjøre, men ikke mer tid til å gjøre det. Det er en elefant i rommet, en bakside av kvinnefrigjøringen som vi ikke snakker om.
Ofte ender kvinner opp med å jobbe både utenfor hjemmet, ta hånd om det meste av husarbeidet, ha det daglige ansvaret for barna og føle en forventning om å være en tiltrekkende og «behagelig» partner, en flink mor, en grei kollega og en dyktig arbeidstager. Vi har fortsatt bare 24 timer i døgnet i kronologisk tid.
Satt på spissen, så går vi i veggen, blir utbrente, vi blir syke, skiller oss og siden går vi inn i neste kamp og da sloss vi om barna.
Hva er løsningen?
Hvordan kan vi møte konsekvensene når vi lener oss for langt inn til ett område av livet vårt slik at det andre området lider? Hvordan kan vi håndtere de konstante forventningene, som kommer innenfra og utenfra, om å hele tiden prestere? Vi må være ærlige om våre forventninger til oss selve og andre og avgjøre om de er rimelige eller ikke.
Som kvinner har vi en tendens til å skamme oss (og skjemme andre/ hverandre) over å ikke være nok flinke og effektive, slik at vi fort ender opp som konkurrerende slaver under de tidsaktuelle samfunnsnormene.
Selv om vi har økte faglige, jobbrelaterte og sosiale muligheter i dag, føler vi oss fortsatt hovedansvarlige for å gjøre de ting som kvinner gjorde før... og helst like bra.
Klesvasken må fortsatt gjøres. Vi trenger fortsatt å spise. Regningene må betales i tide. Men ofte tror vi at alt hjemme må prioriteres på lik linje med vårt arbeide. Vi tror fort at vi ikke tar vare på våre kjære hvis vi plasserer noe fundamentalt uviktig litt lenger ned på prioriteringslisten. Gjør vi dette, så fotfølger den dårlige samvittigheten oss gjennom dagene.
Den iboende forventningen til deg selv om å gjøre alt perfekt uten å be om hjelp og støtte, er et urettferdig og urimelig krav til deg selv. Tiden din er begrenset, og det å være ett sted betyr at du ikke kan være på et annet.
Hvis man virkelig verdsetter tiden, må man begynne å prioritere. Det betyr å lære å si "nei" til noen nye forpliktelser, utsette ting som ikke haster eller er nødvendige, og være komfortabel med å fordele arbeidet som like gjerne kan gjøres av noen andre.
Vi må lære oss å sette grenser for å bevare helse og forstand.
For mange år siden ble mødrene våre skjemmet for å servere butikkinnkjøpte kaker på bursdagsfester. Det er jo på tide nå at vi lar den mobbingen dø. Vi må begynne å støtte våre venninner og kolleger i å bestemme selv hva de vil eller ikke vil gjøre med de 24 timene de har utdelt hvert døgn.
Kvinner i vesten har alltid hatt mulighet til å påvirke husholdninger, lokale og globale hendelser, selv om vi før i tiden påvirket i det skjulte.
Psykologiprofessor Thomas Sy ved UC Riverside og ledelsesprofessor Daan van Knippenberg ved Drexel University, var de første som undersøkte sammenhengen mellom hvilke typer følelser som uttrykkes av en bedrifts lederskap, og hvordan folk deretter oppfatter lederskapet.
Det viste seg at vellykkede ledere kan uansett kjønn trenge stereotype maskuline egenskaper som selvhevdelse, handling og kompetanse. Dette kan forklare konsentrasjonen av menn i topplederroller.
Når kvinnelige ledere uttrykker rolige, glade følelser, oppfattes de som mer effektive ledere enn menn. Men menn har mye mer spillerom til å uttrykke negative følelser enn kvinner!
Effekten var mest uttalt for ledere i toppstillinger i en organisasjon
Kvinner med sterke maskuline lederegenskaper kan ofte skremme menn. Ofte kan vi derfor føle et behov for å holde oss selve tilbake og da særlig våre maskuline sider, for å ikke virke frastøtende og irriterende på menn.
Kvinnelige ledere må også ofte kjempe mot sexistiske stereotyper som merker dem "for emosjonelle" for effektivt lederskap.
Samtidig, hvis de er for blide og karismatiske, kan kvinner utsettes for baksnakking med hensyn til at de har fått sin lederstilling ved å «hoppe til sengs».
Det er en vanskelig balansegang å være kvinne i arbeidslivet, til tross for at vi nå lever i et likestillingssamfunn. Menneskets automatiske standardreaksjoner er vanskelige å endre.
Enten du er hjemmeværende husmor eller aktiv i arbeidslivet, må du kanskje stille deg selv spørsmålet: Lever du opp til andres forventninger eller dine egne?
Er dine forventninger på deg selv realistiske? Er det noe du kan endre på for å få et bedre liv, parallelt med at du får den økonomiske kabalen til å gå opp hver måned?
Vigdis
Kommentera gärna:
OPPMERKSOMT NÆRVÆR ANGÅENDE FORVENTNINGER
Mennesket er et produkt av sin kulturelle og personlige historie, sine erfaringer og sosiale omgivelser. Vi bærer alle med oss spesifikke tankemønster som er programmerte etter det livet vi har levd. Tankene våre blir derfor subjektive.
Ingen eier den ultimate sannheten om hvordan et menneske skal være, hva et menneske skal si og gjøre og hva som er rettferdig i hver gitt situasjon.
Når vi tar innover oss at vi alle er produkter av våre erfaringer, kan vi få et glimt av innsikt i et større bilde, idet vi kan oppleve at noen mennesker er låst i sine tankemønster, eller vi kan mene at den andre tenker «i feil boks».
Man kan ikke noe for hva man tror, det handler som sagt om personlighet og erfaringer. Hvis vi har dette som utgangspunkt, vil vi kunne bemøte våre medmennesker med hensyn og en viss forståelse.
Kanskje kan det til og med være slik at du og jeg har vanskelig for å løsrive oss fra «boksene» våre med ideer om hvordan vi og andre bør være?
Det er greit å være ulike. Det er ok å være uenige. Uenighet truer ingen. Det er helt ok at andre er annerledes enn oss. Det finnes alltid en vei og en løsning som innebærer ulike kompromisser.
I stedet for å møte vår egen frykt for det ukjente og nekte å eksponere oss for noe som er annerledes enn det vi er vant til (eller annerledes enn normen), begynner vi å konstruere lydisolerte, usynlige, indre vegger for å beskytte oss. Men beskytte oss fra hva?
Vi tar ofte avstand til det vi ikke selve forstår – det vi ikke identifiserer oss med.
Hva om vi ble nysgjerrige og så muligheten til personlig utvikling i slike møter? Er vi så redde for å møte oss selve i andre at vi stenger andre ute?
Det som ikke resonnerer med vårt bilde av sannheten er ingen trussel mot oss. Det er disse mekanismene som er i spill når vi dømmer og avviser andre. Stress er en kroppslig aktivering - altså at kroppen gjør seg klar til å takle en utfordring. Hvis hjernen tolker det som at noen utfordrer oss, og vi ikke har kontroll over situasjonen, så aktiveres kroppen til å håndtere den stressen den står overfor.
Dette er nyttig når vi kommer i en reell farlig situasjon, eller om vi skal fullføre en aktivitet som krever mye energi. Det er ikke så hensiktsmessig å beholde dette tankesettet når vi er i dialog med andre mennesker, så sant vi ikke utsettes for vold og trusler om vold.
Så sant et annet menneske ikke har skadet noen, hvorfor er det altfor lett å oppleve det som at den andres meninger og følelser er en trussel mot en selv?
Kan man stå så støtt i sin egen sannhet og identitet at man ikke blåser overende av en mild, tropisk vind fra fjerne strøk? JA Det kan man. Det kan vi. For det eneste som er konstant er at alt er i endring.
Vi kan velge å stå stødig eller vi kan vakle, vi kan holde fast ved våre meninger eller lokkes til forandring. Vi eier våre egne valg. Vi kan være så forankret i sjela at vi kan tillate oss å lære noe nytt, uten å miste oss selve. Vi ER ikke våre meninger, våre valg, våre erfaringer, våre ideer eller våre tanker.
Vi er så mye større enn det. Vi er sjeler som møtes en flyktig stund, på denne jord som gir oss liv. Vi trenger ikke å identifisere oss med de tanke og trossystemer som vi har adoptert og blitt vant til. Vi er gudommelige sjeler i fysiske kropper med mulighet til utvikling, innsikt og kjærlighet.
En eksotisk vind kan vekke våre sanser og berøre oss på måter vi aldri har kunnet forestille oss. Kanskje kan kjemien mellom en selv og det ukjente transformere et litt kjedelig liv på autopilot til et mer positivt og spennende liv?
Vi lærer i personlige møter mellom mennesker. Det skjer en alkymi når vi blander ulike elementer og får en ny essens, «quinta essentia», som kan bringe liv og farge til et dødt stoff.
Angrep og avvisning av det som er fremmed og uvant, er basert på frykt og flykt mekanismen. Denne alarmen aktiveres i oss så fort vi blir sinte, føler oss truet eller utfordret. Stressen som oppstår i møte med noe som utfordrer oss, handler om følelsen av å ikke ha kontroll og frykt for å ikke være bra nok slik vi er.
Men det er du som eier din reaksjon.
Hvis vi alle kunne lære å sette pris på det at alle mennesker er forskjellige, og forstå at dette er det magiske konseptet som sørger for at livet ikke blir for kjedelig, hadde vi hatt oppskriften til balanse, ro og harmoni i våre relasjoner.
Hvis vi hadde hatt forutsetninger for å skape og opprettholde trygge relasjoner, selv når vi møter uenighet, ville vi hatt mulighet til å være eksempler for andre mennesker. De positive ringvirkningene til denne «pay it forwards» mentaliteten er uendelige.
I stedet er menneskets evolusjon ikke kommet lengre enn at vi lar mangelen på emosjonell regulering aktivere det sympatiske nervesystemet og vi går inn i forsvarsposisjon for å kjempe vårt livs kamp - ALT for å bevise at vi sitter på den ultimate sannhet.
Vi vil så sårt forbli i troen på at det er vi som sitter på den ultimate sannhet og at vi ikke har noe mer å lære. Vi føler oss truet av at andre kan ha forstått noe som vi enda ikke har forstått, eller vi vil ikke tenke på at vi kan ha levd etter en «løgn».
Men livet er ikke svart og hvitt. Det finnes uendelige fargekombinasjoner under solen.
Jeg har blitt så sliten av dette mønstret at jeg de siste årene automatisk har holdt meg i unna folk. Ikke fordi jeg er bitter eller bedre enn noen annen, men fordi det er slitsomt å forklare seg og bli utfordret inn i kamper jeg ikke vil delta i. Jeg synes ikke noen har noe å unnskylde, forklare eller bevise for noen annen. Vi trenger å respektere og akseptere hverandre her i livet. Livet er ingen konkurranse.
Men kanskje mitt nåværende mønster kan vitne om MINE konstruerte vegger?
Hvis vi virkelig en dag hadde møtt et menneske som var akkurat som oss selv, hadde vi ikke stått ut lenger enn en dag. Når man hittil har opplevd at man har mye til felles med en spesiell person, blir man ofte skuffet av ørsmå og ubetydelige hint om at man ikke er enige i alt. Dette skjer fordi man ofte ser ulikheter som feil.
Det handler om å være bevisst på hva som driver oss i våre tanker og valg. Vi trenger ikke å være slaver av vår egen historie.
Ved å ransake seg selv og sine automatiserte reaksjoner på andre mennesker, lærer man seg mye. Da forstår man også andre mennesker bedre. Man ser at vi alle sliter med de samme tingene, og når vi er oppmerksomme på mekanismene kan vi ta bevisste valg som fører oss dit vil ønsker i livet, i stedet for å være reaktive.
Vi kan ikke forandre på andre, men vi kan bli bevisste på oss selve og våre forventninger.
~ Vigdis
