Våre forventninger til andre mennesker kan gjøre oss ulykkelige

OPPMERKSOMT NÆRVÆR ANGÅENDE FORVENTNINGER

Mennesket er et produkt av sin kulturelle og personlige historie, sine erfaringer og sosiale omgivelser. Vi bærer alle med oss spesifikke tankemønster som er programmerte etter det livet vi har levd. Tankene våre blir derfor subjektive.

Ingen eier den ultimate sannheten om hvordan et menneske skal være, hva et menneske skal si og gjøre og hva som er rettferdig i hver gitt situasjon.

Når vi tar innover oss at vi alle er produkter av våre erfaringer, kan vi få et glimt av innsikt i et større bilde, idet vi kan oppleve at noen mennesker er låst i sine tankemønster, eller vi kan mene at den andre tenker «i feil boks».

Man kan ikke noe for hva man tror, det handler som sagt om personlighet og erfaringer. Hvis vi har dette som utgangspunkt, vil vi kunne bemøte våre medmennesker med hensyn og en viss forståelse.

Kanskje kan det til og med være slik at du og jeg har vanskelig for å løsrive oss fra «boksene» våre med ideer om hvordan vi og andre bør være?

Det er greit å være ulike. Det er ok å være uenige. Uenighet truer ingen. Det er helt ok at andre er annerledes enn oss. Det finnes alltid en vei og en løsning som innebærer ulike kompromisser.

I stedet for å møte vår egen frykt for det ukjente og nekte å eksponere oss for noe som er annerledes enn det vi er vant til (eller annerledes enn normen), begynner vi å konstruere lydisolerte, usynlige, indre vegger for å beskytte oss. Men beskytte oss fra hva?

Vi tar ofte avstand til det vi ikke selve forstår – det vi ikke identifiserer oss med.

Hva om vi ble nysgjerrige og så muligheten til personlig utvikling i slike møter? Er vi så redde for å møte oss selve i andre at vi stenger andre ute?

Det som ikke resonnerer med vårt bilde av sannheten er ingen trussel mot oss. Det er disse mekanismene som er i spill når vi dømmer og avviser andre. Stress er en kroppslig aktivering - altså at kroppen gjør seg klar til å takle en utfordring. Hvis hjernen tolker det som at noen utfordrer oss, og vi ikke har kontroll over situasjonen, så aktiveres kroppen til å håndtere den stressen den står overfor.

Dette er nyttig når vi kommer i en reell farlig situasjon, eller om vi skal fullføre en aktivitet som krever mye energi. Det er ikke så hensiktsmessig å beholde dette tankesettet når vi er i dialog med andre mennesker, så sant vi ikke utsettes for vold og trusler om vold.

Så sant et annet menneske ikke har skadet noen, hvorfor er det altfor lett å oppleve det som at den andres meninger og følelser er en trussel mot en selv?

Kan man stå så støtt i sin egen sannhet og identitet at man ikke blåser overende av en mild, tropisk vind fra fjerne strøk? JA Det kan man. Det kan vi. For det eneste som er konstant er at alt er i endring.

Vi kan velge å stå stødig eller vi kan vakle, vi kan holde fast ved våre meninger eller lokkes til forandring. Vi eier våre egne valg. Vi kan være så forankret i sjela at vi kan tillate oss å lære noe nytt, uten å miste oss selve. Vi ER ikke våre meninger, våre valg, våre erfaringer, våre ideer eller våre tanker.

Vi er så mye større enn det. Vi er sjeler som møtes en flyktig stund, på denne jord som gir oss liv. Vi trenger ikke å identifisere oss med de tanke og trossystemer som vi har adoptert og blitt vant til. Vi er gudommelige sjeler i fysiske kropper med mulighet til utvikling, innsikt og kjærlighet.

En eksotisk vind kan vekke våre sanser og berøre oss på måter vi aldri har kunnet forestille oss. Kanskje kan kjemien mellom en selv og det ukjente transformere et litt kjedelig liv på autopilot til et mer positivt og spennende liv?

Vi lærer i personlige møter mellom mennesker. Det skjer en alkymi når vi blander ulike elementer og får en ny essens, «quinta essentia», som kan bringe liv og farge til et dødt stoff.

Angrep og avvisning av det som er fremmed og uvant, er basert på frykt og flykt mekanismen. Denne alarmen aktiveres i oss så fort vi blir sinte, føler oss truet eller utfordret. Stressen som oppstår i møte med noe som utfordrer oss, handler om følelsen av å ikke ha kontroll og frykt for å ikke være bra nok slik vi er.
Men det er du som eier din reaksjon.

Hvis vi alle kunne lære å sette pris på det at alle mennesker er forskjellige, og forstå at dette er det magiske konseptet som sørger for at livet ikke blir for kjedelig, hadde vi hatt oppskriften til balanse, ro og harmoni i våre relasjoner.

Hvis vi hadde hatt forutsetninger for å skape og opprettholde trygge relasjoner, selv når vi møter uenighet, ville vi hatt mulighet til å være eksempler for andre mennesker. De positive ringvirkningene til denne «pay it forwards» mentaliteten er uendelige.

I stedet er menneskets evolusjon ikke kommet lengre enn at vi lar mangelen på emosjonell regulering aktivere det sympatiske nervesystemet og vi går inn i forsvarsposisjon for å kjempe vårt livs kamp - ALT for å bevise at vi sitter på den ultimate sannhet.

Vi vil så sårt forbli i troen på at det er vi som sitter på den ultimate sannhet og at vi ikke har noe mer å lære. Vi føler oss truet av at andre kan ha forstått noe som vi enda ikke har forstått, eller vi vil ikke tenke på at vi kan ha levd etter en «løgn».

Men livet er ikke svart og hvitt. Det finnes uendelige fargekombinasjoner under solen.

Jeg har blitt så sliten av dette mønstret at jeg de siste årene automatisk har holdt meg i unna folk. Ikke fordi jeg er bitter eller bedre enn noen annen, men fordi det er slitsomt å forklare seg og bli utfordret inn i kamper jeg ikke vil delta i. Jeg synes ikke noen har noe å unnskylde, forklare eller bevise for noen annen. Vi trenger å respektere og akseptere hverandre her i livet. Livet er ingen konkurranse.

Men kanskje mitt nåværende mønster kan vitne om MINE konstruerte vegger?

Hvis vi virkelig en dag hadde møtt et menneske som var akkurat som oss selv, hadde vi ikke stått ut lenger enn en dag. Når man hittil har opplevd at man har mye til felles med en spesiell person, blir man ofte skuffet av ørsmå og ubetydelige hint om at man ikke er enige i alt. Dette skjer fordi man ofte ser ulikheter som feil.

Det handler om å være bevisst på hva som driver oss i våre tanker og valg. Vi trenger ikke å være slaver av vår egen historie.

Ved å ransake seg selv og sine automatiserte reaksjoner på andre mennesker, lærer man seg mye. Da forstår man også andre mennesker bedre. Man ser at vi alle sliter med de samme tingene, og når vi er oppmerksomme på mekanismene kan vi ta bevisste valg som fører oss dit vil ønsker i livet, i stedet for å være reaktive.

Vi kan ikke forandre på andre, men vi kan bli bevisste på oss selve og våre forventninger.

~ Vigdis