Tidspress og forventninger på kvinner 2023

Det er i dag et stigma knyttet til det å være hjemme med barna og sørge for husarbeidet. Det å «bare» være hjemme med barn, kan være noe hjemmeværende skammer seg over å fortelle. Men alle som har oppdratt barn, vet at det ikke er lett.
 
Problemet ved likestilling og kvinnefrigjøring er at kvinnene i sin «frigjøring» har prøvd å etterligne menn. Dette har ført til at kvinner i dag har mer å gjøre, men ikke mer tid til å gjøre det. Det er en elefant i rommet, en bakside av kvinnefrigjøringen som vi ikke snakker om.
 Ofte ender kvinner opp med å jobbe både utenfor hjemmet, ta hånd om det meste av husarbeidet, ha det daglige ansvaret for barna og føle en forventning om å være en tiltrekkende og «behagelig» partner, en flink mor, en grei kollega og en dyktig arbeidstager.  Vi har fortsatt bare 24 timer i døgnet i kronologisk tid.
 
Satt på spissen, så går vi i veggen, blir utbrente, vi blir syke, skiller oss og siden går vi inn i neste kamp og da sloss vi om barna.
 
Hva er løsningen?
Hvordan kan vi møte konsekvensene når vi lener oss for langt inn til ett område av livet vårt slik at det andre området lider? Hvordan kan vi håndtere de konstante forventningene, som kommer innenfra og utenfra, om å hele tiden prestere? Vi må være ærlige om våre forventninger til oss selve og andre og avgjøre om de er rimelige eller ikke.
 
Som kvinner har vi en tendens til å skamme oss (og skjemme andre/ hverandre) over å ikke være nok flinke og effektive, slik at vi fort ender opp som konkurrerende slaver under de tidsaktuelle samfunnsnormene.
Selv om vi har økte faglige, jobbrelaterte og sosiale muligheter i dag, føler vi oss fortsatt hovedansvarlige for å gjøre de ting som kvinner gjorde før... og helst like bra.
 
Klesvasken må fortsatt gjøres. Vi trenger fortsatt å spise. Regningene må betales i tide. Men ofte tror vi at alt hjemme må prioriteres på lik linje med vårt arbeide. Vi tror fort at vi ikke tar vare på våre kjære hvis vi plasserer noe fundamentalt uviktig litt lenger ned på prioriteringslisten. Gjør vi dette, så fotfølger den dårlige samvittigheten oss gjennom dagene.
 
Den iboende forventningen til deg selv om å gjøre alt perfekt uten å be om hjelp og støtte, er et urettferdig og urimelig krav til deg selv. Tiden din er begrenset, og det å være ett sted betyr at du ikke kan være på et annet.
 
Hvis man virkelig verdsetter tiden, må man begynne å prioritere. Det betyr å lære å si "nei" til noen nye forpliktelser, utsette ting som ikke haster eller er nødvendige, og være komfortabel med å fordele arbeidet som like gjerne kan gjøres av noen andre.

Vi må lære oss å sette grenser for å bevare helse og forstand.
For mange år siden ble mødrene våre skjemmet for å servere butikkinnkjøpte kaker på bursdagsfester. Det er jo på tide nå at vi lar den mobbingen dø. Vi må begynne å støtte våre venninner og kolleger i å bestemme selv hva de vil eller ikke vil gjøre med de 24 timene de har utdelt hvert døgn.

Kvinner i vesten har alltid hatt mulighet til å påvirke husholdninger, lokale og globale hendelser, selv om vi før i tiden påvirket i det skjulte.

Psykologiprofessor Thomas Sy ved UC Riverside og ledelsesprofessor Daan van Knippenberg ved Drexel University, var de første som undersøkte sammenhengen mellom hvilke typer følelser som uttrykkes av en bedrifts lederskap, og hvordan folk deretter oppfatter lederskapet.
Det viste seg at vellykkede ledere kan uansett kjønn trenge stereotype maskuline egenskaper som selvhevdelse, handling og kompetanse. Dette kan forklare konsentrasjonen av menn i topplederroller.

Når kvinnelige ledere uttrykker rolige, glade følelser, oppfattes de som mer effektive ledere enn menn. Men menn har mye mer spillerom til å uttrykke negative følelser enn kvinner!
Effekten var mest uttalt for ledere i toppstillinger i en organisasjon

Kvinner med sterke maskuline lederegenskaper kan ofte skremme menn. Ofte kan vi derfor føle et behov for å holde oss selve tilbake og da særlig våre maskuline sider, for å ikke virke frastøtende og irriterende på menn.
Kvinnelige ledere må også ofte kjempe mot sexistiske stereotyper som merker dem "for emosjonelle" for effektivt lederskap.

Samtidig, hvis de er for blide og karismatiske, kan kvinner utsettes for baksnakking med hensyn til at de har fått sin lederstilling ved å «hoppe til sengs».

Det er en vanskelig balansegang å være kvinne i arbeidslivet, til tross for at vi nå lever i et likestillingssamfunn. Menneskets automatiske standardreaksjoner er vanskelige å endre.

Enten du er hjemmeværende husmor eller aktiv i arbeidslivet, må du kanskje stille deg selv spørsmålet: Lever du opp til andres forventninger eller dine egne?
Er dine forventninger på deg selv realistiske? Er det noe du kan endre på for å få et bedre liv, parallelt med at du får den økonomiske kabalen til å gå opp hver måned?

Vigdis